Det var fortsatt koronarestriksjoner og avstandsregler da Dennis Winther startet som veileder på «filmværste» på Daghøyskolen august 2021. Han møtte derfor sine 8 elever mest digitalt den første tiden, og ga dem en utfordring: «Lag en film om hvordan dere har det, og som alle i gruppa skal se». – Alle responderte 100 prosent. Da jeg så resultatet, felte jeg noen tårer. Det var så ærlig og så utrolig sterkt!
– Alle hadde sine ulike vinklinger på oppgaven. Men felles for alle, var den sterke formidlingen. De delte sitt følelsesliv, mange delvis som en fiksjon. Da forsto jeg at elevene på Daghøyskolen ikke er som andre elever. Her er det mange kreative sjeler med tung bør, og med et potensial jeg brant etter å utforske og forløse.
– En av dem sa også til meg at han ikke merket noe forskjell under nedstigningen, fordi han var vant til å være alene. Det er klart det berører!
Et voksenliv med historiefortellinger
Dennis er født i Trondheim, men vokste opp i Oslo og delvis i Askim. Allerede som 14-åring fikk han frilansoppdrag for Østfoldposten og Øvre Smaalenenes Avis.
– Jeg er tredje generasjon journalist, så jeg fikk nok nedarvet formidlingsinteressen. Jeg husker jeg skrev en stil som hjemmeoppgave på barneskolen, hvor læreren etterpå sa til meg at «neste gang lar du ikke mammaen din skrive for deg». Da ble jeg veldig lei meg, og mamma ble rasende.
Det var selvsagt for Dennis å velge media som yrkesretning. Ikke journalistikk som sin mor, men som produsent og regissør. Siden har det meste handlet om film.
– Med en iboende lidenskap for historiefortelling, spesialiserte jeg meg etter hvert på dokumentarfilm. Mitt mål er å skape tankevekkende innhold som engasjerer og opplyser publikum.
Første kontakt med AOF Østfold
Dennis flyttet til Fredrikstad i 2017. Hans første kontakt med AOF Østfold, var gjennom dokumentarserie «Fortellingen om meg selv» i spann med Stian Solli. Sammen reiser de landet rundt og samlet historier om kriminalitet, om overgrep, om fortvilelse og overlevelse. Solli lager sanger til historiene, Dennis fester dem til film.
Et konsept som nå er på full fart inn undervisningsmateriell i skoleverket.
– AOF Østfold støttet prosjektet vårt, og vi brukte Christian Skyum (AOF Østfolds daglige leder) som en konsulent og ressursperson. Jeg ble også engasjert som prosjektleder for å bygge opp AOF Studio Østfold studioet, som raskt ble knyttet opp mot Daghøyskolen som en arbeidstreningsarena. Da jeg ble forespurt om en 40 prosent stilling som veileder på Daghøyskolen, passet det meg perfekt. Det lot seg fint kombinere med egne prosjekter, og jeg kunne jobbe med film som ramme for å bygge mennesker.
– Det AOF står for, har mange likhetstrekk med det jeg jobber med i prosjektet «Fortellingen om meg». Film har kraften til å inspirere og skape endring, også her på Daghøyskolen!
Mye kreativitet og åpenhet
Et av målene med filmkurset er at elevene skal bli fortrolig med å bruke enkelt filmutstyr og å lage egne små filmsnutter. Et annet mål er at elevene skal få et innblikk i hva film egentlig er for noe, og hvorfor det har fått så stor plass i samfunnet og i enkeltmenneskers liv.
– Man trenger ikke vite noe som helst om film fra før, du får oppfølging og veiledning hele veien. Å lage film handler mye om detaljer, så det krever en viss tålmodighet. Og når jeg får spørsmål om hva som er det beste utstyret, svarer jeg alltid at «det er det utstyret du har». Ønsker man å filme med egen mobiltelefon, er det helt greit.
Dennis påpeker at det faglige bare er en del av innholdet i kursene. Her er det menneskene som er i fokus og som skal oppleve utvikling på mange områder – og forhåpentligvis gå herfra med som en enda bedre versjon av seg selv.
– Jeg møter elvene der de er, både i forhold til erfaringer med film og hvor de står i livet. Å se hver og en, er viktig. Samtidig er jeg klar på at jeg ikke pusher noen. Det er bare det de vil fortelle som jeg behøver å vite.
At de er åtte i gruppa skaper en god dynamikk i gjengen, og man kan jobbe sammen og løfte hverandre ved behov, sier han.
– Samtidig krever det mye av meg som veileder, da det er lite forutsigbarhet. Om vi har planlagt noe sammen og det bare møter opp to elever, må vi stokke kortene på nytt og finne alternative løsninger. Men det er vi vant til, og det lever vi godt med!